Elva Rong

Mens risaksene vokser seg gronne og en halvmeter hoye, sykler vi videre inn i Guizhouprovinsen langs en bred og brun elv som heter Rong. Den er flyter raskt uten a bli hvit. Assidene er gronne, med noen sma landsbyer av enkle trehus her og der. "De politikerne som snakker sa hoyt om Kinas fremgang, har ikke vart her!", slar Judy fast. Soppel og slam pa trarne langs breddene vitner om at elva nylig har gatt mye hoyere. "Veien er odelagt!", sier to menn pa en motorsykkel. "Vi gjor na et forsok allikevel", svarer jeg. Jeg har enda ikke vart pa en vei som er sa darlig at jeg ikke kommer forbi - det er en av fordelene med a reise pa sykkel. Her og der har veien rast ut i elva, og de fa bilene som er sperret inne gar i skytteltrafikk mellom rasstedene med passasjerer og varer som bares over skredene. Noen hus har ogsa statt i veien for ras. De tidligere beboerne holder na hus i noen bla telt som de har fatt fra myndighetene. Statsminister Wen Jibao tok med seg den statlige tv-kanalen CCTV var pa besok hos noen av de huslose. "Partiet bryr seg om dere!", sa statsministeren mens han klappet en gutt pa hodet og felte noen tarer. "Dere skal fa nye hus!". "Pho, alle vet at om ikke folkene bygger opp husene sine igjen selv, sa kommer de ikke til a ha noe sted a bo", kommenterte Judy. "Sann er det hvert ar! Varflommen kommer, hus og veier raseres, myndighetene lover a hjelpe, men ingenting skjer. Ikke for neste var bringer med seg en ny flom".

Det er nesten ingen biler pa veiene, sa vi sykler ved siden av hverandre uten a hore et eneste tut. Vi utveksler kunnskaper i engelsk og mandarin, og forteller hverandre om landene vi kommer fra. "Kina har femtisju etniske minoriteter", forteller Judy mens vi sykler. Her i Guizhuoprovinsen finnes fortisju av dem. Noen av minoritetens spesialitet later til a vare hoye tarn og overbygde bruer - alt av tre. Klarne deres ser ut som bunader for varm var, og forteller om etnisk tilhorighet. Men hver etnisk gruppe har mange undregrupper, med helt andre klesmoter. "Moren min tilhorer en av dem: Yao". "Sa du er ogsa Yao?". "Nei, etnisk tilhorighet folger far, og han er Han", sier hun og viser meg ID-kortet, som kinesere alltid ma bare. Ved siden av bildet av henne star tre tegn. Det forste er etternavnet - som hun beholder ogsa etter at hun blir gift. Neste tegn er fornavnet, og sa folger tegnet som betyr "Han". "Skulle gjerne ha vart Yao. Judy spurte mamma om Judy kunne fa bytte, men hun sa nei". Hun omtaler oss begge i tredjeperson som Judy og Su Bo - jeg mistenker at det er for a slippe med enklere gramatikk. "Foler du deg mer Yao enn Han?". "Nei, men ved opptak til universitetene far minoritetene tjue ekstrapoeng". For a komme inn pa de beste universitetene i Beijing trenger man mellom fire- og fem hundre poeng.

Tagging er ikke et nytt fenomen i Kina. Pa et fjell i Guilin sa vi pa noen skriblerier som var over tusen ar gamle. Judy kunne ikke lese de eldste, men oversatte noen andre. "Jeg og kameraten min, tok med oss en stige og en flaske vin, for a skrive hvor vakkert dette fjellet er". Et annet leser folgende: "Dette fjellet er sa pent at jeg ikke kan sette ord pa det". Bokstavlig talt sa gjorde han det. De senere arene er det myndighetene som har statt for poesien. Stort sett skriver de om viktigheten av familieplanlegging og om gutter og jenters likeverd. Et annet slagord oppfordrer "Lar deg a bruke computer og redd miljoet!". En tredje er mer konkret: "Gravid for myndig alder: bot 6500 yuan. Mer enn ett barn: bot 16000 yuan". "Det er per barn", forklarer Judy, "men dette er Guizhuopriser. Andre provinser har andre satser".

"Guizhou bestar av nittisju prosent fjell", kan en plakat pa et museum fortelle oss. Men de tre resterende prosentene ser vi ikke mye til - kanskje det er elvene. Dette er den hardeste klatreetappen jeg har syklet pa turen. Veien stiger opp til toppen av askammene, bare for a stige videre opp til en ny askam. Og her ser Judy noe hun aldri har sett for: gressletter. Pa lavlandet hvor hun kommer fra, er alt landskap dekket av rismarker, tebusker eller skog. Selv om motbakkene er lange og mange, klarer Judy syklinga bra - ihvertfall rent teknisk. Men hun er nesten blind nar det gjelder annen trafikk. A tute pa Judy er som a tute pa en ku - det virker som kinesere har blitt sa mye tutet pa at de har blitt imune. Sykkelen min begynner derimot a skrangle. Girsjalteren hekter i en eike og brekker. Jeg skrur den av og gjor sykkelen girlos. Det vil si, den girer som den selv vil, som igjen forer til at skjedet ryker for hver mil. Dermed ryker ogsa tidskjemaet, og vi er ikke i neste by for over midnatt. Selv om det vi er slitne etter tretten mil - hvorav de siste i lyset fra lyn og mane - ma vi innom fire hoteller for Judy finner et som er rent nok.

"Er dere ute pa den Store Sykkelmarsjen?", spor en mann som henger utenfor en butikk hvor vi kjoper mer vann. Faktisk tenkte jeg pa det samme en av nettene vi var sent ute, mens lynet flerre over himmelen og ga ett oyeblikks opplyst vei for alt ble morkere enn for. Det var gjennom disse omradene at kommunistene gjennomforte sin episke lange marsj for sotti ar siden. For at Guomindang ikke skulle oppdage dem, gikk de stort sett om natten. Det ma ha vart toft: de passerte her om vinteren, gikk pa stier over fjellene og sov ute, samtidig som de sloss mot forfolgerne. Kun tjue tusen av de atti tusen som startet pa marsjen, klarte a fullfore den. Kanskje er det derfor Judy ikke klager?

I Duyun far jeg fikset sykkelen min, og det var ikke en mil for tidlig. Skjedet er blitt sa skjort at jeg matte trille de siste tjueto kilometrene inn til byen. Damen som driver sykkelbutikken mener a vite litt om utlendinger. "De forstar seg ikke pakinesisk kultur!", sier hun. "Hvis en kineser er sulten, sa sier han "neida, jeg er mett!", hvis noen tilbyr mat. Og hvis en kineser er skrubbsulten, sa svarer han "ja, kanskje litt sulten". Utlendinger tror derfor at vi er falske", forteller damen. Og hun har rett - Judy sier aldri rett ut hva hun onsker. Hvis hun virkelig har lyst til a besoke et sted eller spise pa en restaurant, sier hun gjerne "Dette tror jeg du vil finne interessant", "Her tror jeg du finner noe du liker" eller bare "Jeg vet ikke". Damen i butikken fortsetter: "Hvis en kineser treffer en venn pa gaten, inviterer han gjerne vennen pa middag. Dette er selvfolgelig bare en vennlig mate a si hei, vennen moter jo aldri opp til middag. Men en utlending kan finne pa a gjore det!".